fortellingeromhenne.no
Åstas historie

I tiden: 1970-tallet

Åsta vokser opp på 1970-tallet i Norge. Dette var et tiår preget av sterk og synlig kvinnekamp, som brakte med seg store endringer for kvinner. Over hele landet ble det dannet feministiske aksjoner og grupper som arbeidet for alt fra utbygging av barnehager, til rett til selvbestemt abort, mot missekonkurranser og for jenters rett til deltakelse i alle idretter. Kravene Åsta og hennes venninner stiller i boka Jentene gjør opprør, er slik typiske for tiåret.

1970-tallet var et tiår preget av sterk og synlig kvinnekamp, som brakte med seg store endringer for kvinner. Bilde fra stafett mot kirken i Bergen.1970-tallet var et tiår preget av sterk og synlig kvinnekamp, som brakte med seg store endringer for kvinner. (Bilde fra stafett mot kirken i forbindelse med abortkampen.)

1970-tallet var perioden da kvinnene marsjerte inn på arbeidsmarkedet. Unge jenter satset på utdanning, og kvinner som hadde vært hjemme med små barn, gikk ut i yrkeslivet igjen. Samtidig skjedde det store endringer i folks samlivsmønster; antallet skilsmisser økte og flere valgte å leve som samboere.

Fra tidlig i 1960-årene økte antallet kvinner i utdanning og lønnet arbeid i Norge. Jenter ble oppfordret til å ta utdanning, samfunnet hadde behov for arbeidskraft og spørsmålet om likestilling var blitt mindre kontroversielt enn det hadde vært tidligere.

Men kvinner som ville kombinere barn og familie med en jobb som ga økonomisk selvstendighet støtte likevel på store problemer – ikke minst på grunn av den katastrofale mangelen på barnehageplasser. I 1973 var det plass til 5 prosent av alle førskolebarn i barnehage, og i mange kommuner fantes det nesten ikke plasser. Barnehagedekningen i Norge var den laveste i Norden. Samtidig var fødselspermisjonen på kun 12 uker.

Mange kvinner som skaffet seg en god utdanning, oppdaget også at de som kvinner ikke fikk arbeid som var tilpasset utdanningen. De måtte ta jobber med lavere lønn og status, og ble dessuten dobbeltarbeidende, fordi det var dem som gjorde mesteparten av husarbeidet. For en del kvinner ble det en sjokkartet oppvåkning.

Muligheter og kollisjon

Sosiologen Runa Haukaa skrev boken «Bak slagordene» om den nye kvinnebevegelsen i Norge i 1982. Hun forteller om det å være ung kvinne på 1970-tallet: «Vi som ble født etter krigen, ble ungdom i et samfunn med mangel på arbeidskraft. Vi ble oppfordret til å ta en jobb etter utdanning. Men for jentenes del var det nok meningen at vi bare skulle ta en jobb til vi giftet oss. (…) Det fantes nesten ingen barnehager som var åpne hele dagen – de var åpne fra kl. 10-14. Vi fikk, som den første generasjon, mulighet til å forsørge oss selv gjennom egen inntekt. Samtidig kolliderte dette med det familiemønsteret som var vanlig den gang.»

Disse erfaringene var ikke unike for kvinner i Norge. I land etter land oppdaget kvinner som ville ut i arbeidslivet, inn i politikken, bli forskere og forfattere eller drive med idrett, hvilke stengsler som lå foran dem. Og i takt med at en ny politisk, radikal bevegelse hadde vokst fram i protest mot blant annet USAs krig i Vietnam, vokste også en ny kvinnebevegelse fram. Fra slutten av 1960-tallet utviklet kvinnebevegelsen i Vest-Europa og USA seg til en stor, sosial bevegelse som skulle sette varige spor i samfunnet. Den startet med noen få entusiaster, men vokste raskt, og besto av et mylder av grupper og organisasjoner.

Bilde fra 8. marstog.Bilde fra 8. marstog.

Den nye kvinnebevegelsen

I Norge trådte en ung og opprørsk generasjon fram i en feministisk bevegelse som snart fikk navnet «den nye kvinnebevegelsen», og som var en del av den store, internasjonale kvinnebevegelsen. Gruppa Nyfeministene var først ute i 1970, så kom Kvinnefronten i 1972. Deretter fulgte flere mindre grupper og aksjoner, i tillegg til at eldre organisasjoner som Norsk kvinnesaksforening (stiftet i 1884) fikk økt aktivitet.

Kvinnekampen skulle nå foregå over alt – i politikken, på arbeidsplassen, i familien, i senga. I løpet av 1900-tallet hadde man fått endret en rekke lover som hindret kvinner i å være samfunnsborgere på lik linje med menn. Man så imidlertid at dette ikke var nok, og at holdninger ikke endret seg selv om lovene gjorde det. Feministene utfordret forestillinger om hva som passet for menn og kvinner eller gutter og jenter på arbeidsplassen, i hjemmet, på skolen, på idrettsbanen og i politikken. Slik ville de oppnå reell likestilling. Et hovedslagord i den nye kvinnebevegelsen over hele verden var «Det personlige er politisk». I nyfeministiske bevisstgjøringsgrupper snakket kvinner om sine personlige problemer og personlige bekymringer. Målet var å skape en bevissthet om at erfaringene deres kunne deles av de fleste kvinner. Kvinner var undertrykt som kjønn, og en frigjøring måtte til.

Feminismen engasjerte også mennesker langt utover de som var organisert i Kvinnefronten, Nyfeministene eller andre grupper. Innenfor de politiske partiene presset kvinnene på med egne krav. På universiteter og høyskoler dannet studenter og lærere grupper som studerte fagene sine i kvinneperspektiv. I idretten slo jenter seg sammen og forlangte å få løpe Holmenkollstafetten, gå Birkebeineren og spille i kretsseriene i fotball. I arbeidslivet stilte grupper av kvinner mer offensive krav om likelønn og oppvurdering av sine yrker.

Endret samfunnet

Når engasjementet i den feministiske bevegelsen avtok på begynnelsen av 1980-tallet var mye endret eller i ferd med å endres i det norske samfunnet.

1970-tallet var et tiår preget av sterk og synlig kvinnekamp, som brakte med seg store endringer for kvinner. Stand i regi av Kvinnefronten, 1972.

Historikeren Elisabeth Lønnå oppsummerer det slik i sin artikkel Den nye kvinnebevegelsen på 1970-tallet: «Mange viktige krav ble innfridd i løpet av 1970- og første halvdel av 80-årene. Høyere utdanning var blitt lettere tilgjengelig for kvinner, flere valgmuligheter og karrieremuligheter sto åpne. Likestillingsloven fra 1979 la grunnlaget for Likestillingsombudets arbeid mot kjønnsdiskriminering i arbeidsliv og utdanning, og i 1981 fikk loven også en bestemmelse om kjønnskvotering i offentlige utvalg, styrer, råd og nemnder. Mange flere kvinner kom inn i politikken – kvinneandelen i Stortinget økte fra 9 % i 1969 til 36 % i 1987. (…) Abortloven ble endelig vedtatt i 1978. Sammen med større åpenhet rundt seksuelle forhold og bedre adgang til effektiv prevensjon, ga den muligheter til større kontroll over egne liv. Samtidig gjorde en viss utbygging av barnehager og lengre svangerskapspermisjoner det lettere å kombinere morsarbeid med lønnsarbeid. Økonomisk og juridisk ble kvinner i høyere grad enn før behandlet som individer. De var også blitt mer synlige i samfunnsdebatten, i media og i kulturlivet. Slik var det kommet en større likevekt i forholdet mellom forventinger og muligheter.»

(Tekst: Marte Ericsson Ryste, foto brukt med tillatelse fra Klassekampen)

Befolkning

Det bodde 3 863 221 mennesker i Norge i 1970.

Aktuelle lenker

Kilde: Statistisk sentralbyrå

(ssb.no)

Kvinnenes oppgaver

«– Før vi begynte å protestere, var det en selvfølge at husarbeid og barneoppdragelse var kvinnenes oppgaver. Det var ingen menn som trillet barnevogner eller lagde middag den gang.»
(Runa Haukaa, forfatter av boka Bak slagsordene)

Kilder:

Nettstedet Kampdager.no presenterer kvinnebevegelsen i Norge på 1970-tallet og dens viktigste kampsaker.

Les mer om kvinnebevegelsen på 1970-tallet:

Aktuelle lenker

70-tallet bak mytene

(kilden.forskningsradet.no)

Innlegg i seminarrekken: Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp

(kilden.forskningsradet.no)

Når det personlige publiseres

(kilden.forskningsradet.no)

Vi var med : kvinnekamp i Bergen på 1970-tallet

(kilden.forskningsradet.no)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN