fortellingeromhenne.no
Åstas historie

Forfatteren forteller

Frøydis Guldahl skrev ungdomsboka Jentene gjør opprør i 1973. Her forteller hun historien om hvordan boka ble til.

Det var en kveld i 1972. Vi var samla til møte i nyfeministgruppa mi hjemme hos Berit. Vi snakket om hva vi kunne gjøre for å forbedre verden.

- Hvorfor skjønner ikke folk at samfunnet bare er innretta for menn og at kvinner er undertrykt?

- Det er jo ingen som bryr seg om hva vi sier!

- Unge jenter i dag er jo like dumme som vi var, de bare tar peiling på å gifte seg og bli forsørget.

- Det er viktig å få jenter til å skjønne at de må protestere!

- Ja, men hvordan?

- Vi kan skrive en bok!

- En bok? Det greier vi ikke.

- Hvorfor ikke?

Så ble vi enige om at det skulle vi nok klare. Berit og jeg var de eneste i gruppa som hadde barn, og vi skulle gjøre jobben. Vi bestemte at fire jenter skulle oppleve at de ble diskriminert fordi de var jenter. De skulle protestere mot dette og hjelpe hverandre. Det siste var svært viktig. Uten støtte fra andre jenter kommer vi ikke langt.

Vi ble enige om at jeg skulle skrive første kapittel. Det virka jo ikke så overveldende. Jeg var fremdeles ikke helt sikker på at vi kom til å klare det. Men jeg syntes jo det var en veldig god idé. Jeg syntes jeg hadde en spennende oppgave foran meg og var ved godt mot da vi tok trikken hjem fra møtet.

Det første jeg måtte gjøre var å rydde plass til å skrive. Barna mine, Tori og Åsne, var 4 og 2 år. Jeg underviste i matematikk på Friundervisninga om kvelden, og bare Tori hadde plass i barnehage. Den første dagen jeg hadde tid til å skrive, var lørdagen etter møtet vårt. Jeg forlot mann og barn hjemme i høyblokka, tok med skriveblokk og satte meg ned på biblioteket på Tveita. Etter noen uker var første kapittel ferdig. Etterpå viste det seg at Berit trakk seg og likevel ikke kom til å skrive neste kapittel. Så boka ble mitt prosjekt. Situasjonene dukket opp etter hvert. Noen ganger gikk det lett, og da var det morsomt. Andre ganger kunne jeg sitte lenge og ikke klare å finne på noe å skrive. Da følte jeg at jeg hadde kasta bort mye dyrebar tid. For jeg hadde ikke mye tid. Jeg brukte lørdager og ferier og ellers når jeg kunne komme fra. Jeg husker faktisk ikke hvor lang tid det tok før jeg syntes boka var passe lang og hadde fått med seg det jeg ville ha med.

Neste skritt var å renskrive manuset. Jeg hadde lært meg å skrive på maskin, og fikk låne Berits nymotens vidunder av en elektrisk maskin med rettetast i noen uker …

Neste skritt, jeg skulle prøve å få det trykt. Noe feministisk forlag hadde vi ikke, så jeg valgte Aschehoug – uten å helt vite hvorfor. Kanskje for å gi forlaget en sjanse til å bevise at det var et bra forlag. For ikke lenge siden hadde vi troppet opp hos forlagssjefen og klaget på en svært kvinnediskriminerende bok de hadde gitt ut. Jeg husker at min 1½-åring uten barnehageplass trampa på den blanke bordplata i forværelset til sjefen, det var så langt som vi kom den gangen. Nå møtte jeg på nytt opp hos forlaget med min dyrebare last. Jeg ble vist til ham som hadde ansvar for barne- og ungdomsbøker. Det var en litt eldre, vennlig mann, og han skulle lese produktet mitt. Jeg venta i spenning noen uker. Da jeg fikk melding tilbake fra ham, var det manuset i retur og beskjed om at dette handlet om forhold i forrige generasjon. Jeg ble lei meg, mista motet en stund, men prøvde å overbevise meg om at den konsulenten ikke hadde skjønt noe. Så jeg gjorde som Terje Vigen – sturet, kan hende en dag eller to. Så var det å gå til et nytt forlag. Denne gangen tenkte jeg meg bedre om, og valgte Tiden. Der traff jeg Signe Bakken, en eldre, trivelig kvinne som hadde ansvar for barnebøkene der i huset. Hun skjønte godt at dette ikke handla om «før i verden». Men konsulentene i Tiden hadde litt å si på språket. Det er noen «longører», sto det i konsulentuttalelsen. Jeg hadde aldri hørt om «longører», men jeg skjønte omtrent hva det dreide seg om, så jeg leste manuset gjennom i ro og mak og strøk. Signe og Tiden var fornøyd med bearbeidelsene mine, og jeg var blitt forfatter.

Det var spennende å vente på trykkingen. I mellomtida hadde vi flytta til Lillehammer, og jeg fikk bøkene fra Tiden utpå høsten 1973. Med en praktfull forside! Det viste seg at boka kom i grevinnens tid, som vi nyfeminister ville sagt. Kvinnepolitikk, kjønnsroller, kvinneunder­trykking – det var aktuelle begreper i 70-åra. Førsteopplaget ble fort utsolgt, og nye opplag ble trykt. Skoleelever dramatiserte situasjoner fra boka. De skrev oppgaver om boka i norsk­under­­visningen. Boka ble oversatt til svensk, dansk, tysk og islandsk. På Island ble den ikke trykt, men lest opp i radio. Sveriges Radio dramatiserte boka i tre episoder, som også ble sendt på norsk TV. Jeg håpet at Aschehoug la merke til suksessen og gremmet seg!

Nå har det gått 34 år siden Jentene gjør opprør kom ut første gang. Jeg treffer fremdeles kvinner som leste boka som barn og ungdommer, og sier at den boka var viktig for dem. Noen av dem er aktive politikere og kvinneaktivister. Og det var jo akkurat det vi håpet å oppnå, da vi som nyfeminister ville forandre verden. Vi har forandra den litt. Den gangen ville vi forandre verden mye, og raskt. Nå tenker jeg at hvis vi klarer å forandre den litt, og selv om det til og med går litt langsomt, så er det bra. Samtidig håper jeg at dagens unge er like utålmodige nå, som vi var i 70-åra.

Mens jeg sitter og skriver dette, dukker det opp et liten blått lys på laptopen min: en ny e-post har kommet inn. Den leser jeg når jeg er ferdig, tenker jeg. Det viser seg å være et brev fra ei god venninne som forteller at hennes barnebarn i Tromsø skriver særoppgave i norsk på videregående skole. Hun skulle blant annet skrive om Jentene gjør opprør, og vil gjerne vite litt om forfatteren. I 2008! Det skulle salig Aschehoug ha visst. Han som mente at boka handlet om forrige generasjon. Så verden går virkelig mye saktere framover enn det vi ønsker. Jeg drømte ikke om at boka skulle være aktuell for mine barnebarn. Egentlig håper jeg at boka snart skal gå ut på dato.

Frøydis Guldahl
april 2008

Nyfeministene

En feministisk gruppe som ble startet opp i 1970 i Oslo. I Oslo vokste bevegelsen raskt, høsten 71 fantes det ca. 30 grupper med 5-10 kvinner i hver gruppe. Omkring 1974 fantes det nyfeministgrupper i Trondheim, Bergen, Støren, Vadsø, Gjøvik, Kongsberg, Tønsberg, Åfjord, Porsgrunn, Namsos, Raufoss, Molde, Lillehammer, Harstad, Åga, etter hvert kom Stavanger/Sandnes, Fredrikstad, Larvik, Moss, Ski.

Aktuelle lenker

Les mer om Nyfeministene

(kampdager.no)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN