fortellingeromhenne.no
Hovedstruktur

Liten Idas historie

Navn: Ida
Alder: 6 år
Om meg: Jeg er hovedpersonen i romanen Liten Ida av Marit Paulsen. Den kom ut i 1981, men handlingen er fra 2. verdenskrig.
Bor: På en liten øy i Nord-Norge sammen med moren og broren min.
Min beste venn: Poppe, en tøydokke med røde ulløyne. Men jeg skulle ønske Reija ville være min venn. Hun er fjorten år.
Jeg vil bli: Like pen og glad som storesøster, som er voksen og kan lese dikt, danse og synge. Det sies at hun er i Tyskland nå. Eller så vil jeg bli lungesyk, sånn som Else. Hun er hvit som voks, nesten gjennomsiktig, og alle de voksne er bare snille mot henne.
Det beste jeg vet: Smør!
Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Kommer freden også til krigsbarn?

«En dag var Damen der.

I blomstrete kjole, strikkestrømper og ekte sko.

Med brune øyne som gransket alt – absolutt alt i det vesle kjellerrommet. Hun var stor og grov og kantete, med digre never som en mann og nesten ingen bryster.

Hun og Mor snakket bare om pengene, og de ble ikke helt enige, for den store Damen ville ha mange penger for å ta Ida.

– Kom nå, sa Damen, – det er langt å gå.»

Året er 1944/45. Nazistene slås tilbake på flere fronter i Europa, og mange i Norge har begynt å håpe på at krigen snart er over. «Når bare freden kommer …» sier de, og sukker håpefullt.

Men er freden for sånne som lille Ida også?

Ida bor på en forblåst liten øy i Nord-Norge der tyskerne har en forlegning. Moren jobber i forlegningens kantine, og herfra stjeler hun med seg påleggspølse og ordentlig brød til ungene sine. Hun har også blitt kjæreste med en tysk offiser som har kone og barn hjemme i Tyskland, men som er snill mot Ida.

Det er mange som misliker at moren til Ida er sammen med en tysk offiser. Reija, for eksempel, som er fjorten år, og som Ida møter en dag hun samler drivved på stranden. Ida har ingen venner. Derfor vil hun så veldig gjerne at Reija skal bli med henne hjem.

«– Du må da også forstå at jeg ikke kan bli med deg hjem … hva tror du folk sier hvis de ser meg sammen med ungen til tyskerhora?

– Hva er en tyskerhore?

– Moren din.

– Moren min er ingen tyskerhore.

– Joda – det er hun det, angiver er hun også, så jeg vrir hodet av deg hvis du sladrer det aller minste.»

Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Idas egentlige far er død, og de eldste søsknene jobber i Tyskland. Ida har hørt mange historier om dem, spesielt om den pene og flinke storesøsteren. Ifølge moren er hun «pen som et maleri … kastanjebrunt hår i fine krøller, liten og slank, og som hun kan synge … du skal få se når hun kommer og besøker oss!»

«De store søsknene hennes er nok ekte førkrigsbarn – og de er naturligvis snille og høflige og synger og danser og er pene,» tenker Ida.

«Mens hun – ja, hun er et krigsbarn. Og krigsbarn er jo krisevare, ikke sant? Forskjellen er omtrent som mellom hvitt førkrigsbrød og grågult, deigete krisebrød.

Slik må det være.

Hvordan blir krigsbarn når det blir fred, mon tro?

Ida blir full av håp, når det blir fred, skal jo alt som har krisepreg forsvinne, og da må jo til og med hun bli borte på den måten at hun blir et ekte barn?»

Selv om moren får lurt med seg litt mat hjem innimellom, er Ida bestandig sulten. Men så en dag kommer Damen for å hente henne. Ida skal bo hos henne til krigen er over, slik at moren får en munn mindre å mette.

Også Damen – tante Mella som Ida kaller henne – bruker ordet «tyskerhore» om moren. Likevel tør Ida spørre henne spørsmål hun ikke har turt å spørre noen andre. Som for eksempel hvordan det blir når Freden kommer?

«– Da skal ikke tyskerne være her lenger … de skal ikke få stjele kalvene våre … og alle skal være fri … Reijas far og mor … russerne får dra hjem til sine i Russland, og vi får ha radioen på kjøkkenet …

– Men hvordan blir det med meg?

– Kommer tid, kommer råd, liten Ida.

– Og … og … angiverne?

– Du mener mor di?

– Ja …

– Slikt vet man aldri … men … det er klart … at man må betale for det man har tatt … i hvert fall kvinnfolka.»

I mellomtiden, mens hun venter på Freden, finner Ida seg til rette på Revåsen. Det er «den nakneste bondegården hun noen gang hadde sett. Et umalt hus, og et gammelgrått fjøs med oppgåtte stier mellom husene».

Men det er nok av mat å få.

Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

 

Liten Idas historie er skrevet av Siri Lindstad basert på boka Liten Ida. Tekst i anførselstegn er direkte sitert fra boka.

Illustrasjonsfoto er tatt av Nina Rundgren spesielt for denne utstillingen.

Mat

«Barnet var alltid sultent, mesteparten av tiden tenkte hun på mat – brød og smør. Særlig på smør.»

Tyskere

«– Ja, det må du da vite, at tyskerne kommer trampende og tar potetene og kålen og melka og kalven og lammene? Hun synker sammen og knyter armene rundt knærne igjen:
– Og så tar de mammaer og pappaer.»

Tyskerbarn

«Damen dyttet henne foran seg så hun ble stående midt på golvet: – Her er hun – ungen til tyskerhora.»

Skyld

«– Det er jo som det er, sa Tante Mella – og alltid er det kvinnfolkas skyld ... mannfolk er mannfolk de – de mister ikke ære og verdighet den dagen de mister buksene, nei. Slik har det vært, og slik kommer det nok til å fortsette også.»

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN