fortellingeromhenne.no
Hovedstruktur

Martes historie

Navn: Marte
Alder: Går på ungdomsskolen
Om meg: Jeg er hovedpersonen i romanen Det aller fineste av Anna Bache-Wiig. Den kom ut i 2003, men handlingen foregår på slutten av 1980-tallet. Jeg bor i Bærum, sammen med foreldrene mine.
Min beste venninne: Gabi. Tror jeg.
Soss eller freaker?: Freaker
Vil bli: Musikalstjerne
Fineste sang: «Everything's allright» fra Jesus Christ Superstar
Beste film: Dirty Dancing, med Patrick Swayze.
Drømmer om: At Patrick Swayze skal bane seg vei gjennom mengden, stille seg opp – slik han stiller seg opp foran faren til Baby – og si: «Nobody puts Baby in a corner». Slik han gjør i Dirty Dancing.
Mest redd for: At de andre skal synes jeg er iglete.
Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Gode venner igler ikke

«De snakket liksom ikke til meg, selv om jeg gikk rett ved siden av dem. Alle var blitt annerledes i det siste. Hvis jeg sa noe, så de bare fort på meg, akkurat som om det forstyrret dem. De hadde vært på Saga. Jeg hadde spurt Tobias hva han skulle i helgen, han hadde ikke sagt at han skulle på kino. Kanskje han ikke visste det da. Jeg puttet en Haribo i munnen, den smakte ikke særlig godt.»

Hva har skjedd? Plutselig er det akkurat som om Gabi ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Hva har jeg egentlig gjort galt? Vi var jo bestevenninner før.

Jeg heter Marte, har fylt fjorten år, og skulle ønske alt var som det var før. Sånn som i fjor, for eksempel uka etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen. Da var Gabi, Markus, Tobias og jeg på Peppe's pizza for å feire bursdagen til Gabi. Jeg husker at jeg liksom så oss utenfra og tenkte at vi var en kul gjeng, vi fire. Vi var som de ungdommene i deodorant-reklamen, som trenger seg sammen under en stor paraply. «Alltid plass til en som bruker Sterilan». Vi stod sammen, vi fire.

Men nå?

Litt senere den høsten var Gabi og jeg på tivoli sammen med Charlotte. Hun er gæærn. Det er Gabi og jeg enige om. Eller: vi var enige om det. Nå vet jeg ikke lenger hva Gabi tenker. Men i alle fall: Vi tre var på tivoli. Så forsvant plutselig Charlotte for oss, og vi lette lenge før vi fant henne på broen over til Kalvøya.  

«Charlotte var rar i øynene, hun luktet øl, hun var full. Hun klatret over gjerdet og ble stående på utsiden. Gabi ropte at hun måtte komme tilbake. Jeg grep henne i armen.

– Det er farlig!

Charlotte la hodet bakover.

– VILL NI ÅKA MERAA!

Jeg torde ikke slippe taket. Charlotte var helt rar.»

Og nå er det jeg som står her på broen og gråter. Hvorfor ble plutselig alt så annerledes? Jeg håper nesten at den gyngete broen skal knekke i to, så jeg ramler i vannet. Da ville de angre – Gabi og Tobias og alle.

Gabi synes jeg har blitt iglete. Det er det nestverste man kan være. Er du iglete, vil ingen være sammen med deg, og du ender opp som viggo venneløs. Jeg har altså blitt viggo nå, hvis noen skulle være i tvil. Steffen sa det til og med høyt i formingstimen en dag, og da så jeg Gabi bare lo for seg selv.

Det aller verste, enda verre enn å være iglete, er likevel det å være felles. En dag sa Steffen til guttene i niende at Gabi var felles.

«Det var derfor Gabi hadde begynt å grine. Cecilie hadde fått vite det av Tinka, nå gikk det rykter over hele skolen. Cecilie syntes det var best at Gabi fikk vite sannheten. Nå visste alle det, at Gabi var felles. Å være felles var enda verre enn å være iglete. En som var felles la seg ned for hvem som helst. Jeg grøsset når jeg tenkte på det. Jeg lurte på hvordan det var å legge seg ned for hvem som helst.»

Læreren vår, Jakobsen, pleier å gi meg S i stil, og leser dem høyt i timen. Jeg skulle ønske han ikke gjorde det. Det er så flaut. Jakobsen sier at jeg er i en klasse for meg selv. Men jeg vil ikke være i en klasse for meg selv.

Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Og jeg prøver så godt jeg kan å ikke igle. Jeg er jo ikke iglete. Akkurat som at jeg ikke er felles. Og ikke er jeg soss. Men hva er jeg egentlig? Hvem er jeg?

Jeg trodde jeg visste hvem jeg var, og at Gabi og jeg var enige. Før hadde vi «like freakeskjerf og brydde oss om miljøet og sånn. Gabi og jeg likte ikke folk som bare var opptatt av gutter, og som gikk på røykehjørnet i storefri. Vi var ikke sånn lenger, jeg og Gabi, som på død og liv måtte ha 501-bukser og seilersko. Vi hadde begynt å digge The Cure og skrev stiler om rasisme. Jeg fikk S, Gabi fikk M. På ranslene skrev vi peace og tegnet yin og yang. Gabi hadde button med fyll er falsk idyll. I den gamle pusurboka mi hadde Gabi skrevet: Å kysse en som røyker er som å sleike et askebeger, jeg syntes det var kult skrevet. Nå hadde jeg ny pusurbok. Gabi skulle få skrive først på Mine venner.»

Men når jeg spør om å få skrive i Gabis nye pusurbok, viser det seg at det ikke er plass lenger på Mine venner-sidene. Og Cecilie var den som fikk skrive først.

Det var Gabi selv som fortalte meg at jeg var blitt iglete. Hun stoppet meg på vei hjem fra skolen en dag, sammen med Cecilie. De to henger alltid sammen nå.

«– Vi må snakke med deg, sa Gabi.

Cecilie sukket. Hun tente seg en røyk. Gabi var helt alvorlig. […]

– Vi synes du har forandret deg. […] Vi synes du er blitt så … iglete.

Gabi så ikke på meg lenger. Hun pirket på et hull i buksen, hun rev i sømmene, som om hun ville gjøre hullet større. Cecilie så rett på meg.

– Det er akkurat som om du løper etter oss hele tiden.

Jeg måtte ikke begynne å gråte. Jeg hadde en diger klump i magen. Jeg svelget og svelget for at den ikke skulle eksplodere. Jeg måtte si noe uten å gråte. Jeg stirret på skoene mine.

– Men vi er jo venner …

Stemmen var så rar, jeg hvisket nesten.

– Gode venner igler ikke, sa Cecilie.

Jeg prøvde å se på Gabi, hun pirket i buksen.

– Vi syntes det var best at du fikk vite sannheten.

– Folk synes du igler.

Gabi rev en lang tråd ut av hullet i buksen. Jeg grep etter sekken under meg.

– Jeg tror jeg må gå nå.

Cecilie ble nesten sint i stemmen.

– Hallo, vi prøver bare å hjelpe deg her. Vi ville gi deg en sjanse til å forbedre deg!

Jeg stirret på skoene mine. Hvis jeg rørte meg, kom jeg til å begynne å gråte. Jeg stirret og stirret.»

Det er akkurat som om jeg ikke finnes lenger. Kommer noen til å savne meg om jeg plutselig forsvinner ned i vannet under broen her?

Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Martes historie er skrevet av Siri Lindstad med utgangspunkt i romanen Det aller fineste. Tekst i anførselstegn er direkte sitert fra boka.

Illustrasjonsfoto er tatt av Nina Rundgren spesielt for denne utstillingen.

Røykehjørnet

«Det gikk an å være på røykehjørnet selv om man ikke røyka, bare det ikke var hver dag. Da var man iglete. Jeg var ikke iglete.» (s. 77)

Klær

«Jeg så på antrekket mitt. Jeg skulle ønske det ikke var lilla, jeg skulle ønske det var safe. Man skulle ikke være overstæsja hvis man ikke kledde det. Jeg spurte Gabi om hun syntes jeg var overstæsja. Gabi dro på det.
- Det er kanskje litt mye med hele det settet...
Jeg så meg i speilet. Det var litt vel mye. Jeg så ut som om jeg trodde jeg var deilig. Jeg så ut som om jeg var innbilsk. Jeg kunne ikke gå ut sånn, jeg rev ut alle klærne i skapet, Gabi hjalp meg å lete gjennom haugen etter noe jeg kunne bruke. Gabi fant det gamle skjørtet, det var også lilla, men mørkere, det var mer diskré, sa Gabi.» (s. 75)

Viggo

«- Kan du ikke ringe Charlotte en dag?
Mamma satt på sengen min med hendene i fanget. Jeg satt ved pulten og gråt igjen. Jeg klarte ikke å stoppe. Jeg hadde grått nesten sammenhengende i fjorten dager. Jeg skjønte hvorfor mamma så så trist ut. Det irriterte meg likevel.
- Jeg kjenner ikke Charlotte lenger!
Jeg hadde ikke sett Charlotte siden i sommer. Jeg hadde ikke hørt om noen andre som hadde sett henne i det siste heller. Jeg tenkte på alle de deilige guttene Charlotte hadde blitt kjent med på Eiksmarka. Charlotte med bestemorsstøvlene. Charlotte hatet folk som var iglete. Det nyttet ikke å forklare de greiene der for mamma.
At alt var blitt så annerledes. At jeg var blitt viggo.» (s. 158)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN