fortellingeromhenne.no
Sofies historie

Camilla Collett

Camilla Wergeland, gift Collett, ble født 23. januar 1813, hundre år før kvinner fikk stemmerett i Norge. Hun vokste opp i en velstående familie som var opptatt av både politikk og litteratur.

Camilla Collett. (Maler: Johan Gørbitz.)  Camilla Collett. (Maler: Johan Gørbitz)

Som medlem av borgerskapet fikk Camilla mer utdanning enn jenter flest. Hun gikk blant annet på skole hos herrnhuterbevegelsen i Tyskland. Dette var en religiøs bevegelse hvor kvinner hadde en sterkere posisjon enn det som var vanlig på denne tiden, noe som fikk betydning for Camillas liv.

Camillas eldre søster ble presset av familien til å gifte seg med en mann hun ikke ville ha og levde i et ulykkelig ekteskap. Som følge av dette ville ikke foreldrene presse Camilla til ekteskap, og hun fikk selv velge hvem hun ville gifte seg med. Camilla fikk imidlertid oppleve at også å velge selv kan føre til problemer: Hun forelsket seg i Johan Sebastian Welhaven som var hennes brors motstander, og de måtte holde romansen hemmelig. Paret møttes av og til, og skrev brev til hverandre, men om Johan var like forelsket som Camilla, er usikkert.

I denne perioden skrev Camilla dagbok og en mengde brev til venninnen Emilie. Det var ikke mange oppgaver som ble ansett som passende for en ung ugift kvinne av borgerskapet (Camillas far var prest), og Camilla og Emilie hadde mye tid til overs til å skrive. Camilla skrev om sin ulykkelige kjærlighet både i brevene og i dagbøkene, og dette hjalp henne nok til å se hvor urettferdig kvinners situasjon var: Hun fikk ikke lov til å snakke høyt om sin kjærlighet, slik menn kunne gjøre.

Da Camilla giftet seg med Peter Jonas Collett i 1841, var dette etter hennes eget valg, og ekteskapet ble lykkelig. Peter Jonas forsto at Camilla trengte å være noe mer enn kone og mor, og oppmuntret henne til å skrive. Dette var svært uvanlig, fordi det å være forfatter ble ikke ansett som passende for kvinner. Camilla og Peter Jonas fikk fire sønner sammen, men allerede i 1851 døde Peter Jonas.

Siden kvinner av borgerskapet hadde få muligheter til å tjene egne penger, ble livet vanskelig for Camilla etter dette. Hun kunne ha flyttet inn hos en av mannens brødre, men det ville hun ikke. Hun ble derfor nødt til å la de tre eldste sønnene vokse opp hos slektninger. Selv levde hun på stadig reisefot den siste delen av sitt liv. Men det var også først da, etter at hun ble enke, at Camilla publiserte noe av det hun hadde skrevet. Dette ga henne en liten inntekt som hun kunne spe på enkepensjonen med.

I 1854 ga hun ut romanen Amtmandens Døttre og ble med det sikret en plass i litteraturhistorien. Romanen ble utgitt anonymt, fordi det ikke ble ansett som passende at en kvinne skrev romaner. Men det ble fort kjent hvem som egentlig hadde skrevet den. Boka var Norges første tendensroman, det vil si en roman som tar opp sosiale problemer i samtiden. Og den var også spesiell fordi den tok opp et så kontroversielt tema som kvinnesak.

Camilla Collett blir ofte nevnt som Nicolai Wergelands datter, Henrik Wergelands søster og Johan Sebastian Welhavens kjæreste. Men det Camilla brukte sitt liv på, gir oss langt bedre grunner til å huske henne. I en tid hvor kvinner ikke skulle la sin stemme høre i den offentlige debatten, uttrykte hun sine meninger tydelig og uten å be om unnskyldning for det. Hennes eneste roman, Amtmannens døtre (Amtmandens Døttre i originalutgaven), kan nok framstå som tung å lese, men den har en spennende kjærlighetsintrige og gir et innblikk i noe som framstår fremmed for oss i dag, men som faktisk var livet for mange kvinner i Norge for 200 år siden.

Camilla skrev også en rekke andre ting. Hun utga dagbøkene og memoarene sine, og hun skrev fortellinger i eventyrformat. Hun ble beskyldt for å vise manglende ydmykhet fordi hun ikke startet teksten med å unnskylde seg for at hun som kvinne dristet seg til å skrive, eller lot en mann skrive forordene. Men Camilla mente at en forfatter må si sannheten, selv om sannheten er ubehagelig og skaffer en fiender. Hun var også opptatt av hva kvinner lærer om seg selv i litteraturen.

Camilla Collett engasjerte seg sterkt i kvinnesaken og ble et viktig forbilde for den tidlige kvinnebevegelsen i Norge. Hun var først og fremst opptatt av å frigjøre kvinners følelser, slik at kvinner på samme vis som menn skulle kunne si hvem de var forelsket i og ønsket å gifte seg med.

Camilla Collett døde i 1895.

(Tekst: Heidi Elisabeth Sandnes)

Lesetips!


Dahl, Niels Fredrik (2009): Herre. Oktober, Oslo
 

Hareide, Jorunn (red.) (1998): Skrift, kropp og selv: nytt lys på Camilla Collett. Emilia, Oslo


Midbøe, Hans L (1987): Camilla. Aschehoug


Møller Jensen, Elisabeth (1987): Emancipation som lidenskab: Camilla Collett i liv og værk: en læsning i "Amtmandens Døttre". Rosinante, Charlottenlund


Steen, Ellisiv (1985): Camilla Collett om seg selv. Den norske bokklubben


Steinfeld, Torill (1996): Den unge Camilla Collett: et kvinnehjertes historie. Gyldendal


Ørjasæter, Kristin (2003): Camilla: Norges første feminist. Cappelen

Bibliografi

  • Amtmandens Døttre (roman) 1854–55, omarb. utg. 1860 og 1879
  • Fortællinger (kortprosa) 1860
  • I de lange Nætter (dagbok) 1860
  • Sidste Blade I–III (artikler) 1868–73
  • Fra de Stummes Leir (artikler) 1877
  • Mod Strømmen I–II (artikler) 1879–85
  • Skrifter I–X (samlede verker) 1892–93
  • Dagbøker og breve (med Peter Jonas Collett) 1926–34 

En rekke av tekstene til Camilla Collett er digitalisert og ligger fritt tilgjengelig hos Dokumentasjons-
prosjektet.

Aktuelle lenker

Dokumentasjonsprosjektet

(dokpro.uio.no)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN