fortellingeromhenne.no
Sofies historie

Louises tale

Her kan du lese et utdrag fra Amtmannens døtre. Vi kommer rett inn i en samtale mellom hovedpersonen Sofie og hennes eldre søster Louise. Sofie er på besøk hos Louise som lever i et ulykkelig ekteskap. Sofie tror, på grunn av en misforståelse, at hun har blitt sviktet av mannen hun er forelsket i. Hun har dessuten blitt fridd til av en annen mann, en snill og hyggelig enkemann og prest som hun liker, men som hun ikke elsker. Louise mener at Sofie bør gifte seg med denne mannen.

«[…] Hvorfor skulle jeg gifte meg?»

«Fordi det en gang sent eller tidlig skal skje. Jeg har jo for­klart deg at det ikke kan være tale om noe valg etter vårt eget sinn, og etter denne dag vil du mindre enn noensinne kunne gjøre et slikt valg. Slå det for Guds skyld ut av hodet. Mødrene har i dette stykket rett; de preker bare for meget om det, de gjør oss tingen mer fortvilet enn den er, eller så prøver de å forgylle pillen; de hjelper oss med å innbille oss selv at en virkelig følelse er til stede. Det vil jeg ikke gjøre, Sofie; jeg henvender meg bare til din forstand. Tro meg, vår stilling i livet er et rent lykketreff, et lotterispill, om du vil. Det går til som i de spillene hvor de høy­este gevinstene bare står der som lokkemat; de blir aldri trukket ut. Jag ikke lykkesyk etter dem. Byr skjebnen deg et noenlunde anstendig lodd, så grip til – grip til, mens det ennå er tid. Det er noe betryggende ved et slikt lodd, som det ikke er ved den begråtte lykken; for den har bare en beregning, kjærlighetens; ved den skal man bli god og lykkelig tross alt; den skal fylle ut alle ujevnheter, bane alle veier, bære alle savn; akk Gud, den skulle så meget, den stakkars kjærlighet, når den bare fikk lov! ... Men der hvor hjertet ikke er med i spillet, kan du sikrere gjøre dine beregninger, du kan forsiktig veie alle fordeler på vektskålen. Ta hans stilling, hans gode utkomme, den aktelsen som han nyter, familieforbindelser som er til å holde ut ... Tro ikke at noe av dette er uviktig. Kall dette lykke! Friskt mot, min pike! Ungdommen går snart over, og med disse hjerteaffærene … Har du fått bukt med dem, så har du vunnet spillet, så har du alle disse solide godene når alderen kommer! ... Vet du ulykke er,» spurte hun så plutselig at det nesten rammet som et slag. «Se på meg. Husker du meg, da jeg var hjemme, Sofie? Du synes kanskje at jeg har forandret meg?»

Et smertelig, nesten sky blikk på søsterens hårde, skarpe trekk var svaret. Dette blikket vakte kanskje en erindring. Den bitre ironien som dirret over Louises trekk, forsvant ved dette blikket, og hun gjentok sørgmodig:

«Du holdt av meg den gang. Ikke sant, jeg var mild og god? Jeg hadde den mildheten som ser ut til å strekke til for hele livet. Sofie, har du lagt merke til hveteåkeren, når den nettopp har skutt aks, og den bølger for en sakte vind? Hvert enkelt aks er så skjært og silkebløtt og glinsende, og mellom dem står de blå åkernellikene, som om hveten ikke var vakker nok, men behøvde dette smykket også. Har du sett den samme åkeren, når den er skåret om høsten, og de skarpe stubbene står igjen? Vet du hva det vil si å ha en uaktverdig mann og måtte finne seg i å lide mangel med ham? ... Å, dere unge piker, dere tror at det er så lett en sak. Dere tenker dere alltid ulykken poetisk, dere drømmer dere så opphøyde, så resignerte under den; men jeg kan si deg at det skrekkeligste ved den er den ødeleggelsen den anretter i vårt vesens innerste. Den kvinne som verken kan elske eller akte den mann hun er forenet med, mister litt etter litt sin selvaktelse; ikke just slik at man blir et avskum, men kan vedbli å være et skikkelig menneske, men det fineste, det beste i oss, det som utgjør – hva skal jeg kalle det! – vårt vesens duft og sødme, det elskelige, det går under. Alle nådens makter beskytte deg mot denne ulykken! Velg hva annet du vil i livet, lev ensom og forlatt, trell, ti for å leve, men la deg ikke, som meg, påtvinge en uverdig skjebne.»

«Påtvinge!» åndet det knapt fra Sofies munn; hun var forstenet over det hun hørte ... «Å, du ble ikke tvunget...»

«Hvis du med tvang mener å trues til noe, nei, da ble jeg ikke tvunget. Jeg ble ikke mishandlet, ikke slept til alteret som den ulykkelige grandtante Regina som mor har fortalt oss om, men som spilte dem det puss å bli forrykt baketter og ende i et dåre­hus. Nei, det ble jeg just ikke; men du vet ikke, du, hvordan overtalelsens daglige drypp virker sikkert, om enn umerkelig, så lenge forstanden ennå er så ubefestet og sinnet så bløtt som voks; og du vet ikke hvor snedig enhver liten omstendighet kan benyttes for å fremme saken. Slik husker jeg for eksempel at mor, for å få bukt med et visst ubehagelig inntrykk hos meg, all­tid fremhevet netthet og properhet hos en mann som noe høyst uviktig, ja, som noe som ikke sjelden tydet på store indre mangler ... Min gemal var den gang, som han ennå er, en slusk, og du husker nok at jeg gjerne ville være pen og nydelig.»

Her rødmet Sofie; hun tenkte på at hennes mor, når Kold kom på tale, hadde utpekt nettopp den motsatte egenskap som en fortjeneste.

«Jeg trodde virkelig til sist at en herre som var omhyggelig i sitt ytre, måtte være enten en pedant eller en dumrian. Og slik gikk det meg med mange ting. Den motbydeligheten jeg følte, var avvæpnet før jeg alvorlig kunne sette meg til motverge. Når en stakkars pike sier ja, da heter det at hun har fulgt sin frie vilje og selv forskyldt ulykken hvis den kommer. Rådgivere har intet ansvar. Å, mine foreldre må forsvare dette for Gud!»

«Louise, si ikke det! ... Snakk ikke så hårdt! Å kjære, kjære Louise! ... Mor har da sikkert ment det godt, og visste hun, kunne hun ane hvor ulykkelig du nå er ... Å, det ville knuse hennes hjerte!»

«Tror du?»

«Og far, han har da ingen del hatt i det, ikke sant? Han har ikke rådet deg til det, eller på noen måte arbeidet for det?»

    «Han har ikke avverget det; han tillot det,» sa Louise mørkt. «Kan du si meg, du, hva det er for et vanvidd som ofte griper foreldre når de skal gifte bort døtre? De beste blant dem mister liksom all besindighet. De er verre enn de ville som ikke tidsnok kan få byttet sitt gull og sandeltre med europeisk nürnbergerkram. Om de har en eneste datter, som er deres trøst og hygge, så sender de henne gjerne til Transibar; de finner seg i alle savn, i aldri mer å se henne for sine øyne, for den glede å vite at hun sitter på Koromandelkysten ... under navn av: min datter fru den eller den ... Ja, Sofie, det er ting i vår tilværelse som ikke er verdt å tenke for dypt over. Godt at så få gjør det. Vi, som jo er jevnbyrdige med mennene i Guds skapningers rekke, vi som er like edle og like begavede, uberørt av deres laster, vi blir likevel, så lenge vi er gjenstand for deres søking og vraking, vurdert så besynderlig ringe. Mulig at formuen annetsteds utjevner dette misforholdet; men hos oss, hvor døtrene i alminnelighet ingen formue har, er de ikke stort bedre enn en vare som ikke kan omsettes hurtig nok, som tas frem, krammes ut, takseres, og som kjøpmannen heller lar gå for halv pris enn lar den bli liggende i hyllene ... Etter dette systemet er jeg, og etter er det er Maria blitt oppofret. Maria husker du vel neppe?»

«Bare svakt. Hun var høy og slank, hun lignet Amalie ....

     «Amalie! den deilige, stille, alvorlige Maria! Ja, som en ekte perle ligner en av voks. Jeg var så ung ennå, det hadde ikke hatt noen hast med meg ... Men Maria var blitt femogtyve år – en skrekkelig ulykke! – uten at det var utsikt til noen forlovelse. Og så skulle hun, hun som var en konge verd, kastes bort Broch, den vissenpinnen, en slik uendelig, uforbederlig bornert Per Nittengryn. Han hadde ulykkeligvis fått et lite kall inne i Nordfjord, og i stoltheten over denne utnevnelsen begynte han å gjøre noen latterlige haneben, hvilket endte med at stakkars Maria gav kjøp. Inne i Nordfjord slo han seg til å bli pietist, og da der ingen forlystelser var som han kunne forby hustruen, forbød han henne å lese i en god bok om søndagen, hvis den ikke var gudelig. Maria holdt det ikke ut lenge. Hun hadde ingen barn, og innen tre år hadde hun kjedet seg til døde, eller, som det stod i annonsen: «Hun avgikk gudhengiven etter en langvarig svekkelse.» Hun visnet hen, som planten i botaniserkassen, hun. Maria hadde fars fromme, tålmodige sjel ... Men jeg, Sofie, jeg har mer av mors natur, jeg kan ikke dø så lett ... Jeg kan bare ...»

Hun tidde, og med et ubeskrivelig uttrykk av sorg – sorg over seg selv – slo hun hendene for ansiktet.

Sofie kunne ikke si noe. Hun hadde nærmet seg og lagt armen om søsteren. Da så Louise opp og utbrøt nesten for­skrekket: «Å, hva har jeg sagt! Hvordan er jeg kommet til å for­telle deg alt dette! ... Det er ikke noe for deg! ... Tro meg, det var ikke min mening. Det var din skjebne vi snakket om. Du står nå på samme skillevei som jeg en gang, og så ... og så ...»

«Snakk bare, snakk hvis det er en lettelse for deg,» sa Sofie. «Å, Louise, det er nettopp det du har gjort feil, at du ikke har snakket før. Du har gjort synd mot deg selv, mot dine foreldre og søsken, ved at du aldri viste oss fortrolighet. Du ville ikke skrive, du ville ikke komme og besøke oss.»

Utdrag

Utdraget er tatt fra en oversettelse av boka, utgitt av Vigmostad og Bjørke i 2006. Oversettelsen er ved Willy Dahl.

Aktuelle lenker

Les mer hos Vigmostad & Bjørke

(vigmostadbjorke.no)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN