fortellingeromhenne.no
Hovedstruktur

Sofies historie

Navn: Sofie
Alder: 16 år
Om meg: Jeg er hovedpersonen i boka Amtmannens døtre som er skrevet av Camilla Collett. Boken kom første gang ut i 1854 og regnes som en av de norske klassikerne. Familien min er svært borgelig, og jeg har oppdaget at kvinner i vårt miljø ikke får bestemme selv hvem de skal gifte seg med. De to eldste søstrene mine ble gift med menn de ikke elsker og ble svært ulykkelige i sine ekteskap. Jeg vil ikke ende opp sånn.
Mine hobbyer: Å lese bøker, sang og dans.
Forelsket i: Jeg vil aldri forelske meg!
Jeg vil bli: Noe der jeg kan gjøre nytte for meg, og bruke evnene mine.
Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren.

Sofie på ball

«Du må danse, Sofien min, du må endelig danse. For himmelens skyld avslå det ikke … det vil bli tatt ille opp …»

Sofie er 16 år. Hun er på ball. Musikken spiller, og alle danser, men ikke Sofie. Hun blir stadig budt opp av menn som vil danse med henne, men hun takker nei til alle. Hun prøver å være så høflig som mulig, men hun synes hun har rett til å velge selv om hun skal danse eller ikke. Storesøsteren Amalie er ikke enig. Hun drar henne med seg til vinduet og prøver å overtale henne.

«Jeg danser aldri,» svarer Sofie. Hun vil ikke bøye seg for Amalies vilje.

«Hva, Sofie, du aldri danse?» roper Amalie tilbake. «Du elsket jo dans lidenskapelig! ... Kan du ikke huske at da du var liten, danset du rundt så lenge at du tumlet overende og slo deg mot stoler og bord? … Du har jo dessuten gått på danseskole i København. … Det er altså ikke ditt fulle alvor.»

«Mitt fulle alvor.»

«Men Gud signe deg, Sofie! …»

Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

«Det er jo damer nok,» avbryter Sofie henne heftig.

Det går opp for Sofie at hun skaper problemer, men hun orker ikke å forklare. Hun går fra søsteren og inn i ballsalen igjen, og i første pause i musikken er hun borte ved pianoet. Ved bruk av både bønn og makt overtar hun pianokrakken og begynner å spille. Hun blir sittende ved pianoet hele kvelden, så slipper hun å bli budt opp flere ganger. Og kanskje det ikke blir tatt så ille opp at hun ikke danser med noen når hun sitter og spiller …

Sofie likte å danse da hun var yngre, og hun danset masse de to årene hun bodde hos tanten i København. Men en gang lo tante av henne fordi hun ikke kunne huske hvem hun hadde danset med. På neste ball fulgte hun nøyere med, og oppdaget hvor lite interessante de fleste mennene var. Hun så hvordan mennene vurderte damene når de skulle velge hvem de ville by opp til dans. Hvordan de gikk forbi damer de ikke syntes var pene nok og lot dem sitte uten dansepartnere hele kvelden. Sofie vil bare danse med dem hun liker, men hun skjønner at det er uhøflig å si ja til noen og nei til andre. Hun har innsett at damene ikke har lov til å velge selv hvem de skal danse med. Så hun har sluttet å danse. Og hun har begynt å tenke på at det ikke bare er i ballsalen kvinner ikke får velge hvilken mann de vil. Begge de eldste søstrene hennes har vært forelsket i en mann de ikke fikk, og måtte gifte seg med en annen. Sofie har bestemt seg for at hun aldri vil forelske seg.

Et par ganger kikker hun opp fra notene og møter blikket til Georg Kold. Det ser ikke ut til at han heller danser. Sofie skjønner ikke hvorfor – han trenger jo ikke å by opp noen han ikke liker, han kan velge selv. Hvis Sofie hadde kunnet velge partner, så ville hun ha danset.

Sofie spiller og spiller og håper at ballet snart er over. I krokene viskes det om jenta som er blitt så vakker, men som ikke vil danse. Og om læreren Kold som ikke tar øynene fra sin tidligere elev. Det skulle da aldri være noe på gang mellom dem?

Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Sofies historie er skrevet av Heidi Elisabeth Sandnes basert på boka Amtmannens døtre. Tekst i anførselstegn er direkte sitert fra boka.

Illustrasjonsfoto er tatt av Nina Rundgren spesielt for denne utstillingen.

Om ekteskap

«Vår bestemmelse er å bli gift, ikke å bli lykkelige.» (s. 97)

Lykke

«I de dannede familier på landet flyr sønnene tidlig ut av redet for å søke sin lykke annetsteds i verden. Døtrene, derimot, flyr ikke ut; de blir tilbake i redet for å vente på at lykken skal oppsøke dem.»  (s. 61)

Sofie

«En fant henne for fri, en annen for stiv, atter en annen fant at hun altfor tydelig la for dagen at hun kjedet seg, – kort sagt, det var ubegripelig at den verdige, dannede fru Ramm kunne ha lagt seg til en datter som var så underlig, så forskrudd, så aparte, så barnaktig, så – man visste ikke hva.» (s. 142)

Kritikk

«Likevel var det især når Sofie var fraværende man følte trang til å kritisere henne; når hun var til stede, øvde hennes personlighet sin makt over alle, og mot deres vilje imponerte hun dem.» (s. 142)

Ektemenn

«Hvis vi fikk den vi ville ha, hvor skulle da de mannfolkene som er stygge og ulidelige få koner fra? […] Vår lykke er den, at vi ikke misliker altfor meget den mann som begjærer oss, at han er bra, ganske enkelt skikkelig, hører du, og at han kan beskytte oss mot nød.» (s. 274)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN