fortellingeromhenne.no
Hovedstruktur

Zaras historie

Navn: Zara
Alder: Jeg går på videregående skole.
Om meg: Jeg er hovedpersonen i Roda Ahmed sin bok Forberedelsen og bor sammen med familien i en hvit bygård i Holbergs gate i Oslo. Foreldrene mine kommer fra Somalia, men der har det vært borgerkrig lenge, og nå er det Norge som er vårt land.
Mitt ideal: Bestemoren min Ayeeyo som bor i London og har øyne i nakken og et høreapparat som tankene snakker inn i.
Venner med: Silje som har vokst opp i et rosa prinsesseværelse i villa på St. Hanshaugen, men som har blitt verdensvant etter at hun mistet dyden på sykkeltur i Danmark.
Jeg liker: Kruttsterk svart kaffe uten sukker. Café au lait er for folk som ikke drikker ordentlig kaffe.
Forelsket i: Edvard som går som en sjømann og har kort, svart englehår. Men det er det ingen som vet.
Illustrasjonsfoto: Nina Rundgren

Kroppen full av løgner

«Herregud, du snakker jo helt perfekt norsk. Er det fordi du ikke snakker morsmålet ditt hjemme?»

Huset på Ås er lite og rødt. Stua er pyntet til jul, alle har fått hver sin kopp te og Zara har fått en hagebok som hun har bladd i sammen med Edvard. Han som kysser henne så både frykt og fornuft forsvinner. Men nå holder han hendene sine for seg selv. Det er mammaen hans som snakker.

«Hvordan er foreldrene dine, da? Er de veldig somaliske?»

Ingen andre vet at hun er der, selv ikke Silje. Blodtilførselen er kuttet, og for første gang i sitt liv føler hun seg helt norsk, like hvit som Santa Lucia når hun går først i Luciatoget. Og selv om Zara er født på Ullevål og aldri har vært i Somalia, er mammaen til Edvard imponert over norsken hennes og synes det er vidunderlig at hun kan både somali og norsk.

«Hva mener du?»

«Nei, du vet … går de annerledes kledd? Eller går de i vestlige klær og snakker norsk som deg?»

Isaak er pappaen til Zara. Han er spesialist i tropemedisin på Ullevål sykehus, og det er derfor hun har vokst opp på St. Hanshaugen i Oslo. Hun lå allerede i magen da foreldrene landet på Fornebu, og ble født mens nyheten om at Robert Mugabe var blitt statsminister i Zimbabwe ble sendt over hele verden. En mann hun ikke mener hun har mye til felles med – bortsett fra at begge to liker å bestemme. Men i det siste har akkurat det blitt vanskeligere. For selv om Zara føler seg som den samme, har reglene forandret seg etter at hun kom i puberteten. Og nå har verdens beste bestemor i London begynt å tenke på at de må finne en bra mann til henne. For ingen vet at Zara har en hemmelig sjømann og kroppen full av løgner.

Mammaen til Edvard synes det er rart at Zara kan ha en mamma som bruker hijab enda hun snakker norsk. Zara stirrer mot døra, hun er klar for å dra. Men foreldrene til Edvard er glade i å prate. Når Edvard endelig tar hintet og de går mot bilen, er hun et hjemmestrikket skjerf rikere.

«De likte deg.»

«Hvordan vet du det?»

«Hvis de blir pratsomme, betyr det at de liker deg. Ellers blir de stumme som østers, og det er ganske pinlig. De likte deg uten tvil.»

Edvard har mast om dette møtet i mange måneder, og nå har hun endelig vært på Ås. Likevel er ikke stemningen god når de går fra hverandre. Edvard synes Zara er dramatisk som vil ha ham til å fortelle foreldrene at forholdet er hemmelig. Zara blir sliten av Edvard som vil ha henne med til Paris, selv om de ikke en gang har hatt en natt sammen. Når hun kysser han på kinnet og takker for turen, får hun et kjølig kyss tilbake. Det første kysset der leppene hans er helt kalde. Å besøke foreldrene til Edvard skulle bare være uforpliktende hyggelig, men Zara går hjem med en råtten følelse i magen.

Zaras historie er skrevet av Marte Ericsson Ryste basert på boka Forvandlingen. Tekst i anførselstegn er direkte sitert fra boka.

Illustrasjonsfoto er tatt av Nina Rundgren spesielt for denne utstillingen.

Spørsmålene

«Jeg var vant til at nordmenn ikke visste bedre, men som regel dreide spørsmålene seg oftere om situasjonen i Somalia. Om det var krig eller fred nå, og hvor det var blitt av alle flyktningene. Eller om jeg hadde opplevd hverdagsrasisme, hva slags mat vi spiste, om vi spiste med hendene eller bestikk. Men det var første gang jeg var blitt spurt om mor var undertrykt.» (s. 98)

Heksa

«Det var som alt vi hadde bygget opp, var en fantasiverden der jeg tok alt som det kom: Ingen dager var like. Men alle var like skumle. Jeg følte meg som en liten heks, som prøvde å kontrollere alt rundt meg uten særlig hell. Jeg var aldri der jeg sa jeg var.» (s. 63)

Glassveggen

«Skikken ville at kjærligheten skulle seire. Jeg måtte minne meg selv på at familiens hensikter var gode, at far aldri hadde villet meg noe vondt. Det var som om det var en glassvegg mellom oss. Ingen kunne knuse den, og ingen prøvde.»
(s. 131)

Publisert: 09.09.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN