fortellingeromhenne.no

Det litterære kjønnsklisteret

Inderlig. Intim. Privat. Hvorfor brukes slike merkelapper alltid på Hanne Ørstavik og aldri på Jon Fosse? Og hvorfor er det så klamt å bli stemplet som «kvinnelig forfatter»?

Forfatteren Hanne Ørstavik har motsatt seg merkelappen som 'kvinnelig forfatter' (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen, Forlaget Oktober).Forfatteren Hanne Ørstavik har motsatt seg merkelappen som 'kvinnelig forfatter' (Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen, Forlaget Oktober).

«Det hun skriver raker ingen», skrev VGs anmelder i 1952 da Marie Takvam ga ut sin debutdiktsamling, der hun beskriver tilværelsen slik den fortoner seg for en husmor i en Oslo-forstad. 55 år etter slakter samme avis Hanne Ørstaviks kallet – romanen under overskriften «Inni en forfatternavle». Også Dagbladets anmelder er negativ. Hun kritiserer Ørstavik for å være for «inderlig» og erklærer dessuten: «Jeg synes det gir mening å kalle Hanne Ørstavik en typisk kvinnelig forfatter.»

Låses fast

Å bli betegnet som «typisk kvinnelig» er ingen kompliment innen det litterære feltet, skal vi tro sosiolog Unn Conradi Andersen, aktuell med boka Har vi henne nå? Kvinnelige forfatterskap og mediene.

- Det «typisk kvinnelige» er å være intim, privat og inderlig. Det er i hvert fall karakteristikkene som veldig ofte brukes, både om de kvinnelige forfatterne og i lesningen av bøkene deres, sier Conradi Andersen.

- Er det så problematisk? 

- Det ligger en klar nedvurdering av de kvinnelige forfatterne i måten ordene blir brukt. Litteraturen deres låses fast i det partikulære, private og mister forbindelsen til det allmenne og universelle. «Kvinnelitteratur» er ikke litteratur som angår alle, forklarer Conradi Andersen.

- Men er ikke kvinner mer intime og private i den forstand at de skriver mer om nære relasjoner og følelser enn menn?

Sosiolog Unn Conradi Andersen mener at mediene leser og bedømmer kvinnelige forfattere som mer private og intime, mens mannlige forfattere karakteriseres som universelle. (Foto: Kristin Engh Førde)

- Men disse temaene blir ikke nødvendigvis lest som private og intime når menn behandler dem. Når for eksempel Jon Fosse skriver kammerspill om familiære forhold blir litteraturen hans forstått som «eksistensiell», og som et forsøk på å si noe om «det store gjennom det lille». Og hvorfor blir ikke Lars Ramslies skildringer av mislykkede og seksuelt frustrerte unge menn beskrevet som «intime», undrer Conradi Andersen.

- Hvorfor blir kjønnene lest forskjellig her?

- Dette handler om ureflekterte forforståelser som knytter kvinner til hjemmet og reproduksjonen, mens samfunnet og politikken er mennenes domene. Slik har det jo vært historisk, men det ser ut som om forestillingene henger igjen selv om samfunnet har endret seg. I dag er jo de fleste kvinner i arbeid, og sånn sett like knyttet til samfunnet som menn, sier Conradi Andersen.

Pen eller tjukk, men ikke lyriker

Sosiologen har gjennomgått mottakelsen av forfatterskapet til fire norske kvinnelige forfattere; Marie Takvam, Herbjørg Wassmo, Vigdis Hjort og Hanne Ørstavik. Fire svært forskjellige forfattere, både med hensyn til stil og sjanger, som likevel har til felles at de har blitt rammet av det Conradi Andersen kaller «kjønnsklisteret», at kjønnet kleber til dem i offentligheten enten de ønsker det eller ikke.

Dikteren Marie Takvam, som var sentral på 1960- og 70-tallet, opplevde at hennes kropp og utseende var et tilbakevendende tema i all mediedekning. Da hun ga ut debutsamlingen, som altså ble slaktet i VG, anmeldte Aftenposten omslagsbildet av Takvam i stedet for boka. Som hun sa det selv i et intervju: «Enten er jeg pen eller så er jeg tjukk, og dermed utdefinerer de meg som lyriker.»

Marie Takvam ble omtalt ut i fra sitt utseende heller enn som lyriker (Foto: Lars Aarønæs, Gyldendal Norsk Forlag).Marie Takvam ble omtalt ut i fra sitt utseende heller enn som lyriker (Foto: Lars Aarønæs, Gyldendal Norsk Forlag).

- Samtidig ga kjønnet Takvam en talerstol, hun var noe så unikt som en kvinne som skrev om å være kvinne. I likhet med et stort flertall av datidens norske kvinner var Takvam husmor, og skrev om det. Sånn sett var det jo riktig at det var kvinnespesifikke erfaringer hun formidlet, og hun var blant de første som skildret det frustrerende i husmortilværelsen, sier Conradi Andersen.

Nedvurderende maktord

Takvam ga ut bøker allerede før den såkalte kvinnelitteraturen oppsto på 1970- og 80-tallet, og før feministiske litteraturforskere spesielt og den feministiske bevegelsen generelt bidro til å oppvurdere litteratur skrevet av kvinner. Herbjørg Wassmo, derimot, hadde sin storhetstid på 1980-tallet, og var på mange måter selve dronningen av norsk «kvinnelitteratur» mens betegnelsen fortsatt hadde en positiv betydning.

- Hun tok opp temaer som til da hadde vært tabubelagte, som incest, abort, seksualitet og omsorgssvikt og beskriver også sterke kvinnefellesskap. Disse elementene gjorde at bøkene ble lest som «kvinnelitteratur», sier Conradi Andersen.

Selv er Wassmo ikke komfortabel med begrepet. «Det er et typisk maktord som ofte blir brukt for å nedvurdere. Sånn: ´Det er jo bare en kvinne som har skrevet det´», sier forfatteren i intervju med Conradi Andersen.

- Wassmo mener selv at kvinnelitteratur-stempelet ikke har rammet henne så mye, siden publikum har fortsatt å lese og verdsette henne. Men betegnelsen kvinnelitteratur, som i utgangspunktet er ment som positivt og oppvurderende, har helt klart mistet status siden 1980-tallet. Etter hvert har det blitt ensbetydende med en bestemt type litteratur, som distribueres via bokklubbene og leses av en viss type middelaldrende middelklassekvinner. Det er jo ikke i seg selv et problem, men de plasseres lavere i det litterære hierarkiet, sier Conradi Andersen.

Herbjørg Wassmos bøker fikk merkelappen 'kvinnelitteratur' (Foto: Paal Audestad, Gyldendal Norsk Forlag).Herbjørg Wassmos bøker fikk merkelappen 'kvinnelitteratur' (Foto: Paal Audestad, Gyldendal Norsk Forlag).

- I våre dager vil nok de fleste kvinnelige forfattere motsette seg begrepet, legger hun til og viser til noe Hanne Ørstavik sier i Har vi henne nå?: «Jeg overskuer ikke hva det vil si å være kvinne, så hvorfor skal jeg da plasseres inn i det?»

- Ørstavik, som kanskje har vært 2000-tallets mest sentrale kvinnelige forfatter, illustrerer vår tids motstand mot statiske kategorier og essensialiering, som å anta at alle kvinner har felles erfaringer, eller at det finnes noe iboende kvinnelig, sier Conradi Andersen.

Autentisk eller lekende?

Men hvor mye Ørstavik enn motsetter seg å bli lest som kvinne, kommer hun ikke ut av det Conradi Andersen kaller «kjønnsklisteret».

- Det kan nesten se ut som Ørstaviks insistering på å slippe å bli lest som kjønn holder henne fast i denne lesningen. Jeg har stor forståelse for reaksjonen hennes, men ser også tydelig at hun gjør det vanskelig for seg selv ved å tviholde på en type autentisk posisjon i offentligheten. Ørstavik presenterer seg selv som oppriktig og alvorlig, og det hun sier som sant, uten å leke med iscenesettelsen og posisjonene. Det gjør henne nok mer utsatt for en type medieslitasje, tror Conradi Andersen.

I den andre enden av autentisk-skalaen finner man Conradi Andersens case nummer fire, Vigdis Hjorth. Hjorth pådro seg etter gjennombruddet med Fransk åpning merkelappen «erotisk forfatter», som ifølge Conradi Andersen må forstås som en variant av «kvinnelig forfatter». I stedet for å benekte kategorien har Hjort i hovedsak akseptert – og etter hvert omformet – den.

- Hjorth har nærmest omfavnet stereotypiene. Hun har brukt korte skjørt og dype utringninger og opptrådt vulgært, utfordrende og nesten overdrevent åpen i intervjuer. Hun skriver og snakker framfor alt om menn, seksualitet og forelskelse. Samtidig har hun en lekende ironisk stil som i motsetning til Ørstaviks markerer distanse til den personen hun framstiller seg som, sier Conradi Andersen.

Tar tilbake definisjonsmakten

I 1999 ga Hjorth ut essaysamlingen En erotisk forfatters bekjennelser, der hun skriver om sin egen erfaring med å bli objektivert og seksualisert som ung kvinne.

Forfatteren Vigdis Hjorth har, ifølge Conradi Andersen, tatt tilbake definisjonsmakten ved å aktivt iscensette seg selv som kvinnelig forfatter (Foto:Siv-Elin Nærø, Cappelen Damm).Forfatteren Vigdis Hjorth har, ifølge Conradi Andersen, tatt tilbake definisjonsmakten ved å aktivt iscensette seg selv som kvinnelig forfatter (Foto:Siv-Elin Nærø, Cappelen Damm).

- Ved å bruke merkelappen på seg selv tar Hjorth på et vis tilbake definisjonsmakten. Det ligger en avgjørende forskjell i å bli utstilt som erotisk objekt og å selv iscenesette utstillingen, sier Conradi Andersen, som mener Hjorths lek med benevnelser og iscenesettelse på mange måter er en vellykket strategi.

- Men heller ikke Hjorth har vel den posisjonen i offentligheten hun ønsker seg?

- Nei, hun sier jo selv at det ikke nødvendigvis var slik hun hadde tenkt seg det, men at posisjonen har blitt som den har blitt i et samspill mellom henne og media. Samtidig opplever hun nok at hun må anstrenge seg for å bevise at hun har noe å fare med, sier Conradi Andersen.

Hjorth har heller aldri klart å oppnå noen særlig «kred» i det akademiske feltet. Der Ørstavik på få år har blitt tema for hele 14 hovedoppgaver, er det gjennom tidene skrevet to slike oppgaver om Hjorth, ifølge Conradi Andersen.

Et spørsmål om kvalitet?

- Har kritikken mot de kvinnelige forfatterne ingenting med kvalitet å gjøre?

- Mitt prosjekt har i og for seg ikke tatt for seg litterær kvalitet og poenget mitt er selvsagt ikke at alle bøker er like gode, eller at Takvam, Wassmo, Hjorth og Ørstavik ikke bør kritiseres. Men det interessante her er som jeg var inne på at de spesifikke karakteristikkene som brukes til å kritisere kvinnelige forfattere, ikke brukes om mannlige. Jeg har liten tro på at det handler om kvalitet.

- Du tror ikke menn rett og slett skriver bedre og mer allment relevante bøker enn kvinner?

- Jeg har lest svært mye av det som har kommet av norsk litteratur de siste årene, og jeg tør å slå fast at det ikke stemmer.

- Hvis det ikke handler om kvalitet, hva handler det om da?

- Om symbolsk makt, makt til å definere. Jeg mener selvfølgelige ikke at anmeldere og journalister tenker bevisst at det kvinner skriver ikke skal få telle som universelt og samfunnsmessig, men her ligger det som nevnt en masse tatt-for-gittheter som mediene bringer videre uten å reflektere over. Det ville ikke vært et så stort problem dersom mediemottakerne var kyndige lesere som var i stand til å dekonstruere den symbolske makten. Men slik er det jo ikke. Leserne sitter antakelig med de samme tatt-for-gitthetene, sier Conradi Andersen.

- Er det forskjell på mannlige og kvinnelige journalister og anmeldere?

- Ikke i det hele tatt. Og det illustrerer kanskje hvor ureflekterte forestillingene og utøvelsen av den symbolske makten er, sier Conradi Andersen.

Artikkelen har også vært publisert på: http://kilden.forskningsradet.no

Forsker

Unn Conradi Andersen er sosiolog og har jobbet som journalist i ti år.Hun har skrevet boka Har vi henne nå? : kvinnelige forfatterskap og mediene (Gyldendal Akademisk, 2009). For tida er hun stipendiat på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Aktuelle lenker

Ansattside Unn Conradi Andersen

(stk.uio.no)

Les mer om boka

(kilden.forskningsradet.no)

Publisert: 05.06.2009
KildenForeningen !les
© KILDEN. Spørsmål om opphavsrett rettes til KILDEN